...og midt oppi all viraken:

Det har faktisk foregått andre ting i Villa Hoien de siste ukene enn oppdagelsen av hjernebølgene med det vanskelige fornavnet.

Eksempelvis; uka før 17. mai (tirsdag - lørdag) ankom en hr. Hallvar Djupvik (kjent fra bl.a. Strunk Daddy & The Call yo' Mamas og Det Norske Operakor) Den Fagre Ø for å feriere. Etter mimring, créme fraiche-saus og solnedganger på fyret i tre dager til ende, kom Ansgar Piazawa m/ Señorita på fredag - og det hele utartet seg. Festmåltid, formell allsang-aften på Naustet, nattmat... Og muligens den største oppvaskmengden jeg noensinne har sett.

Lørdag: Legetime, seriegull (yay!), korpsøving og neglebiting.

17. mai. Fest. Stortromme i toget i år også. Nytt av året var krampe i skulderregionen ved Urter Allé, og Klamphoggar Thomassen måtte ta over pliktene i knappe 200 meter. Etter prøvesmaking av lapskaus og latter og smil i noen timer, var det klart for opptreden og avslutning på folkefesten ved Utsira Musikkorps. Dette gikk, om mulig, bedre enn i fjor. Stående applaus, blomster og presanger, en ordknapp Kjøpmann (og DET skjer ikke ofte!), og - om ryktene stemmer - en administrasjonssjef som var fra seg av begeistring når Øens nasjonalhymne ble fremført mot slutten av programmet. Lekkert.

Mandag, tirsdag - absolutely fuck-all.

Onsdag: Siste rest på arbeidet med festivalteltet. Duken kom på, og en bygde scene (og unge Ødegård kjørte gaffeltruck!). Beklageligvis, i likhet med mandag og tirsdag, ble ingenting gjort for å minske oppvasken som hopet seg opp på kjøkkenet.

Vi hopper til fredag, og en trivelig kveld på Naustet. Dette ble etterfulgt av en om mulig triveligere stund i et hus man aldri har vært før. Kløver seks, folkens. Kløver seks.

Lørdag var det omsider klart for å adle mannen gjennom arbeid. Litt handling (Zalo, dusjsåpe, olivenolje m.m.), og til verket man skred. Enkelte ivrige vindustittere i Hoiebakken kunne melde fra om et stk. korpsdirigent stående på verandaen i Villa Hoien. Skjortlaus, med en pisslunken Tuborg i den ene neven og oppvaskfilla i den andre. Med iPod'en på det flotte anlegget Majoren og Fru skjenket til jul (som nylig er flyttet fra badet til Søre Sal) gikk oppvasken som en drøm. Man koste seg, dusjet, spiste, dusjet og kjedet seg så på Havstuene. Et lite antikllimaks på det som ellers var en flott dag.

I det hele tatt har den siste tiden vært oppløftende. Disse tidligere nevnte hjernebølgene, som nå tydeligvis kan påvirkes, gjør at det ser lovende ut fremover også. Dessuten er det finale på onsdag. Og Havets Festbord. Til helga er det heim til fagre fjell og fjordar i Romsdal.

AAAAH! Livet er egentlig bedre enn på ei stund. Det eneste som plager meg er det helsikes tårnet jeg har bygd, som jeg rett og slett ikke kommer meg opp i.

Faen. Hva gjør man?

Fun fact:

Bi-neurale hjernebølger kan påvirkes til å simulere psykiske tilstander uten fysiske stimuli.

Så vet dere det.

Tenk: Prozac på iPod'en, liksom.

Konge? Jepp.

Jeg er i live, altså!

...så vet dere det, liksom.

Konkretisasjon

En depresjon er et område som ligger lavere enn havflaten. Slike områder har ofte ikke naturlig avløp for overflatevann, slik at utsig kun skjer via fordampning og sig ned i grunnen.

Blant de mest kjente depresjonene er Dødehavet, Kaspihavet og Death Valley.

Her har jeg hatt trøbbel med å sette ord på følelsen, og så viste det seg å være nokså enkelt. I flg. foruroligende mange artikler i diverse tidsskrifter enten i papir-, plast- eller .html-form, er jeg heller ikke den eneste som sliter med å sette ord på akkurat dette begrepet.

Hva vinner jeg?