til_wenche_eller_?_

mi, re, do :|

Lomheim Light

Rundt klokka 12 lørdags formiddag maktet man ikke å ligge i ro i sen litt for varme senga på Røvær Vandrerhjem. Unge Ødegård måtte ut og få luft. De som kjenner Røvær vet jo at luft ikke akkurat er mangelvare der ute, så man satte seg nede ved brygga. Da det ikke var tilfredsstillende, gikk man helt ned til vannet.

Med den vante notisboka i neven og altfor mye rart i hode og blod, begynte jeg å drodle litt. Etterhvert fant jeg et symbol jeg likte godt. Så tenkte jeg som så at dette kan bli noe. Og vet du hva? Det ble det.

De tre siste postene har nok gjort enkelte litt oppgitt (i den grad noen har sett dem). Faktum er at det faktisk står noe der, skrevet på det nydelige skriftsspråket jeg skisserte ved bredden av Røværssundet. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hva som står der - i alle fall ikke ennå. Det er vel egentlig mer et kodespråk enn noe annet, når jeg tenker meg om. Når du først har kodenøkkelen, er det nokså greit. Men den får du ikke.

Én plan er å faktisk publisere nøkkelen, men det bli jo litt kjedleig å bare "legge den ut", liksom. En skattejakt, kanskje? Mulig, mulig...

Når sant skal være sagt, håper jeg egentlig at noen har funnet på disse kodetegnene tidligere. Det er rett og slett dritenkelt nå tolke dem. Når du bare vet hva som skal til.

Det var vel egentlig alt for i dag. Inntil videre:

Pangaea-teorien (på lavt nivå)

De fleste oppegående individer har vel fått med seg at kontinentene slik vi kjenner dem i dag ikke er deres opprinnelige form. Den tyske meteorologen og geofysikeren Alfred Wegener la i 1912 frem sin teori om at så sent som i trias-perioden utgjorde alle kontinentene en stor landmasse. Dette superkontinentet gav han navnet Pangaea (Pangaea var faktisk også en "sammenslåing" av to kontinenter - Laurasia i nord og Gondwanaland i sør).

Teorien til Wegener gikk ut på at i løpet av X antall millioner år løste Pangaea seg opp, og gjennom kontinentaldrift (som ikke ble påvist før på 1960-tallet) formet denne gigantiske landmassen seg til de kontinentene vi kan se på globusen i dag. Platetektoniske happenings av denne dimensjonen skjer jo ikke så ofte, men om en er villig til å jenke seg på målestokken kan man finne interessante tilfeller.

Illustrasjon på hvordan Pangaea "sprakk" opp og formet dagens kontinenter

I arbeidet med å redegjøre for Tautras historie, er det viktig å se på hvordan øyen ble til. Her verserer en rekke teorier allerede. Én går ut på at Tautra opprinnelig var et nes, en forlengelse av Julneset. En annen går ut på at Tautra var en mikrohalvøy rundt Gossen, og rett og slett fulgte strømmen innover i fjorden. Andre forskere hevder at plate- og skorpeforskyvninger over millioner av år presset opp en holme (altså Tautra), og at ennå flere millioner år velsignet denne nyankomne holmen med både flora, fauna og gode fiskemuligheter.

Teoriene er i det hele tatt tallrike, flyktige, litt tilfeldige, og i all hovedsak bare oppspinn. De tre eksemplene som er tatt med i avsnittet over er rett og slett de mest troverdige. Derfor vil en i arbeidet med å kartlegge Tautras rolle i verden gå gjennom disse tre teoriene systematisk, og til slutt (forhåpentligvis) landet på én fasit. Det skal sammenlignes kyststriper og fossilfunn, man skal grave seg ned i tidligere feltarbeider av forskere med godt rykte - i det hele tatt blir det en tidkrevende prosess.

Det er alt jeg kan avsløre på det nuværende tidspunkt. Bortsett fra dette; jeg håper vi finner noe.

Alltid optimistisk;
Forfatteren

Irritasjonsmoment

I en ideell verden kan en person - f.eks. meg - slå ned folk som står på fortauene under Moldejazz for å selge sånne ting du legger på tunga di for å lage fuglelyder, uten å måtte frykte rettslige konsekvenser. I en ideell verden er det nemlig lov å slå til slike folk. Hardt.

Ferie

Ferie. Ferie. Ferie. Ferie. Ferie.

FERIE!


...i ei uke. Så er det tilbake på jobb igjen.

Faen. Første ferie siden 2006, og alt jeg tenker på er at jeg snart skal på jobb igjen. Rats.

Om folkesanger og ymse folk

Sanger er morsomme. Særlig morsomme blir de når folk synger med. Dette velkjente fenomenet kalles allsang, og er sterkt utbredt på konserter, musikklinjefester og countryfestivaler over det ganske land.

En av mine favoritt-allsanger er Kråkevisa. Hvorfor? Jeg vet egentlig ikke. Omkved er jo alltid positivt (hei fara, i vedaskog) i kretser der tekstglemming er av de mest hyppige symptomene på dehydrering som følge av stort inntak av feil type fludium. Dessuten er det noe magisk med hele Kråkevisa. Uansett når og hvor du måtte slå til med den første strofa, høres alle fordømt innbitte ut når de slår til med svaret. Nå skal det f**n meg synges, liksom. Som aldri før.

Hvorfor får folk den følelsen av denne sangen? Er det rett og slett at omkvedet er så enkelt? Eller at melodien ligger veldig godt? Eller er det kanskje at Kråkevisa er en slags siste livstegn fra den urkraften som det norske folk har hatt medfødt siden tidenes morgen og frem til en gang utpå 70-tallet, da den bare forsvant?

Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at innbyggerne på Tautra (Øen i havet 2) har en lignende sang. Ikke lignende i melodi eller tekst, men lignende på den måten at alle synger på en måte litt ekstra høyt når denne sangen runger. Teksten handler om en trøbåt som kom ut for et uhell, og som råtnet på lang fordi folk ikke reparerte den.

Og trybåten gjekk på Skaraskjær
: Tam, tam, på Skaraskjær :
Der fekk han eit dugeleg hòl så svært
: Og trybåten skal aldri ut igjen :

Tekstforfatteren er ukjent, men mange kilder peker på at opphavet skal være rundt Mylvika et sted. Moralen i sangen skal være noe slikt som "reparer trøbåten din, hvis ikke kan du plutselig stå uten". Båten blir nemlig dratt på land etter det nevnte uhellet, og etter år med forringelse og råte er den fullstendig ubrukelig. Dette var tydeligvis helt uhørt oppførsel i den tiden teksten ble skrevet; et av versene går nemlig slik:

Om du leitar frå Drylnæs til Rassastrand
: Tam, tam, til Rassastrand :
Du inkje fant ein grele trybåt på land
: Og trybåten skal aldri ut igjen :

Legg merke til at teksten sier trybåt, og ikke den mer morderne utgaven trøbåt. Dette er rett og slett dialekt, og try-ordet er fremdeles vanlig kost på Tautra. Ordtaket skal inkje vaksa-sko try før du kjem ti dei er et eksempel på dette. Ordet grele er et lite mysterium, men vi som faktisk interesserer oss for slikt tror ein grele trybåt betyr noe så enkelt som en eneste trøbåt. Litt morsomt ord, det der. Grele. Bruk det!

Om jeg får tak i hele teksten og melodien til denne sangen, skal den definitivt postes. Om vi har med ei ny Kråkevise å gjøre er usikkert. Men det skader vel ikke å prøve?

Hei fara,
faltu riltu raltura

Le Roi

En vanlig manns liv består av perioder. For enkelte kan periodene bedre karakteriseres som blaff. Jeg tror jeg er av sistnevnte kategori.

Jeg har små blaff der jeg er kongen av verden, jeg har små blaff der alt går til Helheim. Jeg har små blaff av alle slag. Men ett blaff kommer alltid igjen oftere enn de andre. En slags velsignelse. Velsignelsen JEG har fått. Velsignelsen av å se kunst utført på den reneste, vakreste måten. Hver berøring et kjærtegn, hver bevegelse et dødsstøt. Fly like a butterfly, sting like when I pee. Kunst opphøyd i tredje potens.

Kongen. Le Roi. Mon Dieu. Il Maestro. Eric Daniel Pierre Cantona. The Genious. Takk for alt. Takk for chipene, flikkene, feiringene, målet i finalen mot scouserne i '96, to straffer på Kharine i finalen i '94, det sinnsyke kunsttrykket mot Sunderland... Takk for at du er verdens kuleste person.

ØEN I HAVET 2

Som mine trofaste tre fire lesere har fått med seg, residerer man på Øen i havet for øyeblikket - og trives godt med det. I øyeblikket er været flott, naturen og omgivelsene er intet mindre enn spektakulære, og bortsett fra kyrabønder med mannsen, himmelske trompeter og Døder langs veiene er det ikke stort å irritere seg over.

Selvfølgelig er det visse ting som kunne vært bedre. Øen har jo en lang og innholdsrik historie, godt bevart i diverse bygdabøker. Men det er liksom ikke noe mytisk over det. Ikke sant? Norge har en lang og rik historie, men vi har også det mytiske (Odin, Tor, Åsgard, Valhall, Nivlheim, osv.). Slikt er det dårlig med på Øen i havet, da jeg tror Odin droppet Utsira på Norgesturnéen sin.

Man tager problemet med roten, og gjør som salig J.R.R. gjorde da det ikke fantes noe mytologi for England: Han skrev den selv.



Dersom dette går bra, skal det være kurant å trykke på bildet over her. Da får man opp en større versjon, som viser inndelingen av grender på Tautra, denne idylliske holmen mellom Tomrefjord og Julsundet. Tautra er et yndet reisemål for dagsturister med båt, grillmat og fiskestang, men tiltrekker seg også telt-turister og annet tull. Det få av disse vet, er at holmen har en nokså bred historie - som faktisk skriver seg lengre tilbake enn Øens. MYE lengre.

På Reykholt, gården til den noe kjente forfatteren, høvdingen og gatemusikanten Snorre Sturlasson, fant en noen gamle ark under en gammel benk. Dette viste seg å være skisser og tidlige utkast til tekstene vi i dag kjenner som Heimskringla. Forskere og eksperter var i stand til å kjenne igjen alle bitene og bruddstykkene blant skribleriene, bortsett fra én. Heldigvis var også den blant de mest komplette. Den så langt ukjente teksten forteller om et blodig slag ute i Romsdalsfjorden, og nevner for første gang Tautra for offentligheten (og DET er jo litt kult, da - å SKULLE bli nevnt i Heimskringla!). Herunder følger teksten i sin helhet, kopiert av språkforsker og gymnastikk-sensor Vemund Skrevmyr.

I opphavet var der ingenting. Så sa Gud ”Bli lys!”. Så kom der eit helsikes stort smell.

I tida framover blei jorda vitne til menn som delte sjøar, ein skjeggete mann som preika fred, sure gamle menn med tommelen ned og generelt mykje krig og dækelskap. Så kom vikingtida, og ting vart mykje verre.

Det er frå vikingtida vi finn dei fyrste kjende nedtegningane om Tautra, denne holmen ute i Romsdalsfjorden som satt ringsides og vart vitne til eit av vikingtidas mest brutale (og minst kjende) slag.

Kongen av kystområdet frå Hommelvika til Veøy, Børrgrim Skadde, var på veg mot England. Her skulle han plyndra frå rikfolk, valdta kvinnfolk, og stjele skattar dei geistlege samla inn til Kvitekrist. Han skulle berre ein tur innom Haugalandet og helse på kusina si først. Det han ikkje visste var at reisetura hans var blitt avslørt av ein sjarlatan av ein forrædar i følgjet hans. Skjor Torsteinson hadde meldt ifrå om reiseruta til Hrafnir Rotvelt, som var høvding av utbrytarøya Smøla og den lisle holmen som ligg like ved. Hrafnir fann ut at han hadde sjansen til å utvide herredømet sitt, og seila etter Børrgrim. Hrafnir og hans menn tok att Børrgrim sitt forsprang rett utanfor Julsundet, og det var duka til ein heidundrande kamp. Etter tre dagar med slåssing, herjing og ei og anna vennskapleg matpause, gjekk omsider Børrgrim sigrande ut av kampen. Hrafnir overgav seg, og blei sendt i land på ei holme som låg like ved. ”Der kan du sitja til kråka tek deg, du som våga å stå opp mot meg, Børrgrim Skadde, herskar av HEILE kystområdet mellom Hommelvik og Veøy”, ropte Børrgrim inn til Hrafnir frå skipet sitt.

På denne måten vart Hrafnir på ein måte den fyrste innbyggjaren på Tautra. Eller... INNBYGGJAR blir nok å ta litt hardt i, sidan han ikkje vart att på holmen meir enn i nokre timar. Etter sigande omkom nemleg Hrafnir midtfjords i eit desperat forsøk på å symja til Julneset. Børrgrim hadde seg åt med kusina si på spiskammerset på kongsgarden på Vea og døydde av syfilis halvvegs til England.

Som vi ser gjorde tydeligvis Snorre et lite forsøk på å få til en slags skapelsesberetning, også. Denne strider imidlertid litt med den vi kjenner fra den Eldre, Yngre og Mellomstore Edda, der vi får vite at Ask og Embla ble gjort av to trestokker av gudene Odin, Vilje og Ve. Dette kan jo gjerne tyde på at Snorre begynte å vende seg mot Kvitekrist mot slutten av livet (den gjengitte teksten ble datert 1240-1241, altså rett før Snorres død). Spennende? Åh, ja!

Vi kan egentlig bare lure på hva som foregikk på Tautra FØR dette, men dette var altså den første "offisielle" nedtegnelsen. Mer info om øya følger i månedene som kommer.

Gaah...

Jepp, den unge, lovende Hertug er midlertidig immobilisert på ubestemt tid, etter at noen sener i venstre håndledd fant ut at en betennelse var veien å gå for å påkalle Herrens oppmerksomhet.

Selv om en doktorkonsultasjon (og likeledes egnede medikamenter) har latt vente på seg, er symptomene nokså klare. Inntil videre går det i paracet og støttebandasje. Paraceten skal i følge reklamen være smertestillende, og støttebandasjen gjør at jeg får sympati hos de eldre damene jeg går forbi på vei til og fra butikken. Alt slags.

Paracetens smertestillende effekt er forresten noget oppskrytt.

De apokalyptiske varslene på Øen stemmer helt sikkert, forresten. Dette iflg. lokale pietister som nå har sett Døden (en langhåret joggende mann) gående mot vindmøllene altfor tidlig om morgenen. Dette er selvfølgelig ikke bra, og en ber eventuelle Døder som leser dette om å holde seg innendørs - i alle fall frem til butikken åpner. Luske rundt i null-tida med skummelt ytre? Nei, nei, nei... Fysj!

Dessuten, når en først snakker om Døden; det er omtrent sånn det lukter oppi et kattetoalett. Helt grusomt. Men katta er tidvis kul. Bortsett fra at den klorer på døra når jeg omsider trekker meg tilbake til sofaen for å se en episode eller to av verdens beste TV-serie, som jeg gjerne vil se gjennom en gang til.

...og når vi er inne på folk med lite å gjøre på: Neste innlegg kommer sannsynligvis til å bli noget sært.