FLYTTA!

Bloggen er flytta HIT!

HIT, altså.

...eller HIT.

http://villahoien.wordpress.com/

Go thar!

On the origin of species

Øen i havet 2, som nå faktisk viser seg å ikke være en øy i det hele tatt (mer om dette ved en senere anledning), kan skilte med dyrearter som ikke er alle forunt. Grunnet heller få valgmuligheter på parringsfronten har det oppstått noen merkelige hybrider og mutanter opp gjennom historien. Dette er to av dem (illustrasjoner kommer snart):

Grevlingmåke (meles ridibundus)
M. avkom etter paring av grevling og hettemåke. Sær form for innavlsart. Opphav ukjent. DNA-studier og observasjoner fra artens naturlige habitat viser ingen forskjeller mellom grevlingmåker og vanlige hettemåker.

Grevlingen, however, kommer dessverre ikke like heldig ut av denne ugudelige unionen:

Hettegrevling (larus meles)
G. avkom etter paring av hettemåke og grevling. Sær form for innavlsart. Opphav ukjent. DNA-studier og observasjoner fra artens naturlige habitat viser markante forskjeller mellom hettegrevlinger og vanlige grevlinger. hettegrevlingen står på bakbeina og bruker frambeina til å vifte med. Ingen tydelige tegn til å gro fjær. Andre kjennetegn er en generell overvurdering av egne flyteevner, og den distinkte lyden hettegrevlinger utstøter; en blanding av et grynt og et lattermildt skrik. Dette gryntende skriket er et sikkert tegn på at det er lurt å skygge banen, da hettegrevlinger som regel er vanskelige å hanskes med selv for mennesker. Forskere som har studert hettegrevlingens adverd i lukkede miljøer trekker frem deres misoppfatning når det gjelder flyteevner, og viser til at hettegrevlinger helt uten forvarsel kan kaste seg utenfor et berg for å legge ut på en svømmetur. Dette ender selvfølgelig med drukning. Det tragiske, men likevel litt komiske stupet blir regnet som dødsårsak nummer to blant hettegrevlingbestanden (bare slått av dynamitt fra Felleskjøpet på Julneset). Særtrekket har gitt hettegrevlingen tilnavnet kamikazegrevling. Merkelig nok er hettemåkenes DNA tydeligvis dominant i forhold til grevlingens, så hettemåker viser ingen tegn til genetisk påvirkning fra grevlingen.

Ikke lett å være grevling i samliv med en måke, altså. Ellers har man funnet ut at øya egentlig ikke er en øy. Man har også funnet ut at historien som utpeker Hrafnir Rotvelt til å være den første innbyggeren på øya er så til de grader feil. Kanskje det var derfor salig Snorre valgte å utelage sagaen om slaget ved Tautra i boka si? Mulig. Sannsynligvis. Uansett, mer om disse nye og (en er fristet til å si) sensasjonelle funnene kommer snart.

SYKT!

Sykt! Vilt! Ufattelig! Hinsides! Rått!

Etter en noe utagerende lørdag var nervene tynnslitte allerede før sendingen begynte. Det ble ikke bedre av at kampen var bedritent spennende. Jeg er sikker på at om det hadde gått folk forbi Villaen i det Fyrtårnet utligna til 2-2 hadde de trodd det foregikk noe helt annet enn fotballtitting inne i stua. Jeg ropte og skreik alt jeg var god for, hytta med nevene og lo høyt og lenge - og jeg var HELT mutters alene i stua. Har aldri skjedd før. Under straffekonken var jeg så utmattet at jeg knapt nok greide å løfte nevene. Når Lindegaard reddet straffen fra Mota tenkte jeg faktisk for første gang "dette kan faen meg gå veien". Dørum Lillebakk var på straffen fra Stephenson, og der og da hadde jeg både hjerte og magesekk i halsen. Likevel, den gikk inn - akkurat som de tre påfølgende AaFK-straffene. Når Amund Skiri gikk frem fikk jeg flashback til straffekonken i Moskva i 2008, og tenkte "bare han er bedre enn John Terry". Skiri satt som kjent straffen i mål - i motsetning til Terry - og tiårets sykeste fotballeventyr var et faktum.

Med 10 mot 11 i omtrent 1 time, mot Norges Beste Lagᵀᴹ som lå strødd som fluer i andre ekstraomgang, etter å ha ligget under to ganger... Jeg hadde ikke ord. Jeg har omtrent ikke ord nå heller. Det er noe av det villeste jeg har sett.

TUSEN TAKK til Amund Skiri som satte den avgjørende straffa i stolpen og inn - og sendte alle som er glade i fotball til himmels.

TUSEN TAKK til Fyrtårnet som kom inn fra benken - småskadet, småsyk og uflidd - og stanget inn utligningen som førte til straffekonken - og takk for den kledelige vikingfeiringen!

TUSEN TAKK til Kristoffer Helgerud, som viste seg oppgaven verdig og viste en ro og en fotballforståelse en finaledommer verdig. TUSEN TAKK til Trond Fredriksen, som etter gud vet hvor mange sesonger, hvor mange kamper, hvor mande nedturer, ENDELIG fikk sin første tittel med klubben sin. TUSEN TAKK til alle sammen! Hele helvetes gjengen!

Neste år blir det farken pitle med europacup på CLS. SYKT!

NORGESMESTER 2009!

Sopranos rocker

Leave the fucking cheese there, all right? I love fuckin' cheese at my feet! I stick motherfuckin' provolone in my socks at night, so they smell like your sister's crotch in the morning. Alright? - Silvio Dante

Found this on the Blagosphere!

Konsert - jadda, konsert

Søndag 25. oktober 2009.
Oslo spektrum.
Sånn ca. 7 meter fra scenen, så smått til venstre side.
Helvete!

Etter en liten runde rundt Spektrum for å finne folk som var interessert i å bytte billett mot meg, kom jeg omsider inn (med ståbillett!) på gulvet som skulle gjøre sitt beste for å voldta ryggen min de neste drøye to timene. Ikke noe kjentfolk bortsett fra på tribunen og et helt annet sted på gulvet - og det å finne folk på 1,60 på gulvet i et fullsatt Spektrum er alt annet enn lett.

Uansett, The Horrors var et kjekt bekjentskap. Hyggelig musikk, selv om det var altfor tydelig at de ikke var prioritert hverken på lyd- eller lysfronten. Publikum vartet da opp med høflig applaus, men også her var det tydelig at The Horrors ikke akkurat var hovedattraksjon. Uansett, de gjorde ferdig settet sitt og forsvant bak tre mørke skyskrapere. Man tenker jo sitt, når man vet at karene som skal på scenen ikke akkurat har diskresjon som sitt fremste våpen. Hva skal de med skyskrapere, liksom?

I rest my case.

De rundt 90 minuttene etter at "teppet falt" var rett og slett en oppvisning i showmanship, tekniske og musikalske ferdigheter, scenisk og visuell kreativitet og rett og slett herlig megaloman galskap fra ende til annen. Etter å ha startet ballet med Uprising og Resistance fra sisteplata, var det tid for kveldens første höjdare i New born. Under piano-/synth/bassintroen ble også nedre del av "skyskraperne" senket, slik at bandet (i all hovedsak Mr. Bellamy) kunne utfolde seg på et litt større areal. Omtrent midt i settet ble flygelet dratt frem på scenen (med selvlysende tangenter, no less), og stormannsgalskapen ble dratt til nye høyder med United States of Eurasia. Feeling good var en publikumsvinner, men etter disse to fant Mr. Bellamy ut at nok piano var nok piano.

Resten av settlisten var rett og slett midt i blinken. Hysteria, Time is running out, Supermassive black hole, Map of the problematique, Unnatural Selection, Plug in baby... Og om ikke dette hadde vært nok forlot bandet scenen, og fikk rullet ut blant annet pauker(!). Exogenesis: Symphony, Pt. 1 stod for tur, atter en gang fra sine høye hester (eller skyskrapere). Etter denne episke ferden i Mr. Bellamys musikalske sinn stod Stockholm syndrome på programmet, før bassist Wolstenholme kjørte et Morricone-forspill på munnspill som dro oss rett over i kveldens siste låt; Knights of Cydonia. Det lille som var igjen av muskelmotstand i ryggen forsvant som pissdamp for frosten, og i det hele tatt var dette en perfekt avslutning på en stor, stor konsertopplevelse.

Mr. Bellamy - fordelt over tre fire-siders skjermer

En syns i det hele tatt synd på de som ikke fikk billett til denne begivenheten. Nå går det rykter om at turnéen skal utgis på DVD, så der har dere uheldige i alle fall en liten erstatning. Men fullgodt blir det selvfølgelig ikke. Derfor kan dere som ikke var der kjøpe DVD'en, og så få en ett-ords-oppsummering av meg - som var der:

HELVETE!

Forresten, Absolution er ei glimrende plate.

... & ...?

Ferden går snart mot Oslo, og på søndag går det rykter om at blant annet dette står på programmet:


...men nok om det; dette er en liten oppdatering - long overdue. Tilværelsen er nokså lys, det er hovedgrunnen til at tredjeplassen på hatlista har latt vente på seg. Jeg hater rett og slett mindre om dagen. Det er jo forsåvidt positivt.

...er det ikke?

Blir egentlig ikke helt klok på livet mitt. Mye som skjer som er uutholdelig, ug ufattelig rassent og bedritent når det skjer. Samtidig skjer det fordømt mye positivt også. En passende tittel på boka om livet mitt tror jeg ville vært "Grandis & Bollinger". Eller "Pappvin & trøfler". "Sateng & sleivspark". Dere skjønner tegninga.

Beste forslag til boktittel i samme gate får en premie.

Tårnet

Korleis kom eg hit? Kva prøvde eg å nå?
Vart det altfor mykje fokus, så heile prosessen gjekk i stå?
Eg har bygd eit tårn eg ikkje kjem oppi
Men eg prøver og prøver til mi utmålte tid
er forbi

Eg hugsar eit forsøk, formen var fin
Men forsøket regna bort i nabovarsel og brennevin
Eg har ingenting til overs for fugemasse og silikon
Eg byggjer økologisk, ein rein og organisk
konkstruksjon

Tek sola ifrå alt - tulipanar og rosenknopp
Eg byggjer i bredda, men tårnet går beint opp
Eg trur eg finn teknikken, men havnar fort på bakken igjen
Tilbake til tegnebordet med notisblokk
og kulepenn

Balsatre og ibenholt, mahogni og teak
Tegelstein og munkepuss og gipsornament i krok og krik
Eit makelaust byggverk, men kva hjelp vel pomp og prakt?
Når alt eg sit igjen med er fyllesjuke
og sjølforakt?

Kva gjer eg no? Alt er forbi
Tårnet eg har bygd opp vil aldri bli klatra i
Eg plasserer ikkje skuld, eg bebreidar kun meg sjølv
Så eg drukner mine sorger, og finn fram
ein ny fjøl

Siden sist:

50 tommers plasma-TV - courtesy of The Major

Apple iPhone 3G - courtesy of Meself

Drøye 8000,- i Tippegevinst - courtesy of Rosenborg, Tromsø, Vaalerengen, Sunderland og uavgjort i Stavanger.

Life is good. Mer hat følger siden.

Lomheim light 2

Jadda, disse tautriske runene ble litt kjedelige i lengden (egentlig mest tidkrevende, men men...). Derfor har man satt i gang et annet prosjekt. Det forrige innlegget gir faktisk mening om du skjønner hva det går ut på. Og det er det jo ingen som gjør.

Q: Hvorfor gidder du?
A: Fordi.
Q: Fordi er ikke noe svar
A: Ædda bædda, så!

Ble du noe klokere?

REGROUP:

[My friend - both names]:

UBYEDOCMSIXMATPJIBPFPKMC

Hah! Tygg på DEN, suckers!

siste beskjed

66 dager igjen

66 dager igjen til geopolitiske kamprop og allsang under den eurasiatiske fanen i Oslo Spektrum. Wants! Nao!

Mr. Bellamy med orkesterpartituret til United States of Eurasia

...og som om ikke det var nok: Akkurat en måned tidligere, den 25. september, er det storliv på Byscenen i -byen. Norges kuleste tater, verdens kuleste trønder, ÅGE kommer med Sambandet. Det blir småkult.

I det hele tatt mye å glede seg til. Mindre å glede seg OVER, likevel. Slett innsats på Turf Moor i går, og en tolvtimers arbeidsdag gjorde kvelden helsort. Med unntak av oddsen, da. 2500 raske i går kveld. Det gir en total gevinstpott på rundt 6650 siden fredag. Har jeg endelig knekt koden?

Sikkert ikke...

Post Scriptum: Tredje bind av den kritikerroste serien "Complaints and grievances" kommer snart. Nokså snart. Hvor snart? Snarere enn du aner... Bø!

I'm coming!

Håhåhåååååh!

Hurry up with that tip-of-the-middle-finger, will ya!?

"...to procure a hasty tip-of-middle-finger transplant."

Spillejobb i helga - uten fingertupp. Huden er rett og slett borte. Gone. Bam! Gone, baby - freakin' evaporated like a dingy stinkin' mudpuddle. One day y-you see your reflection in it and the next day it's a, it's a... it's a damn oil spot on your cracked driveway, staring back at you, mocking you, blah blah blah, knowing the perverted truths that rot in the pit of your soul.

...men plekter er for pyser. Rock on!

Wanted: director, producer, composer, designers and a heck of a lot of actors

Monkey Island-serien, en spillserie jeg har uttrykt begeistring for ved flere anledninger tidligere, er ikke filmatisert. Det går selvfølgelig rykter, men ingenting er sant. Filmatiseringsprosessen er kanskje fjernere nå enn for bare få år tilbake, siden Telltale Games har gjort det LucasArts burde gjort for 10 år siden (namely, lage flere spill). Og blant alle MI-fans rundt om i verden er det en nærmest unison konsensus om at et film-prosjekt som omhandler Threepwood og LeChuck ville floppa som en brunørret i puddersnø.

Hvorfor? La oss se på noen punkter.

• Stemningen er umulig å formidle. MI-spillene, i særdeleshet de to første, har en helt spesiell stemning. Long-since-utdatert grafikk, VGA, null tale, alle lydeffekter og musikk rett fra hovedkortet... Slikt lager stemning. Og minner. Gode minner. Kan en overgang til lerretet yte stemningen i MI1 og MI2 rettferdighet?
• Rettigheter. Nå vet jeg ærlig talt ikke hvem som faktisk eier rettighetene til karakterene og spillene, men jeg vil tro at LucasArts sitter på rettighetene til ett eller annet. Og de er jo viden kjent for å være mildt sagt... Vel, la oss si at om de fikk beskjed om at noen skulle bruke DERES eiendeler i kommersielt øyemed, hadde trøkkerne deres snurpet seg såpass sammen at hadde du stappet inn et stykke grillkull hadde de trøkt ut en diamant. SÅ hadde de ringt advokatene sine.
• Hvem bør være involvert? Bør folk fra den kreative prosessen bak spillene involveres? Absolutt. Ron "Grumpy Gamer" Gilbert er som kjent mannen bak karakterene og de to første spillene, og bør selvfølgelig være med på laget om en eventuell film skal lages. På på den andre siden; hvem skal regissere? Hvem skal spille?
• Er ikke verden strengt tatt mett på piratfilmer nå? Disney hadde stor suksess med PoTC-film nummer en, og tradisjonen tro melket de konseptet for alt det var verdt. Ytterligere to filmer, tegneserier, merch og i det hele tatt... Et annet punkt som er interessant i denne problemstillingen er om ikke filmene kan bli for like? MI-spillene har knabbet en del elementer fra den originale PoTC-ride'en i Disneyland - samtidig som de to siste PoTC-filmene har elementer som er mistenkelig velkjent for MI-fans. Voodoo-dame som bor i en sump? Sett det før. Hun var bare feitere i MI2.

Hvor digg hadde det ikke vært å se noe à la DETTE på kinolerretet?!?

Personlig er jeg IKKE mett på piratfilmer - og hadde gjerne sett en filmatisering av MI-spillene. Og jeg sier spillene, fordi det bør være tre filmer. Én film dekker ikke historiene godt nok. Dessuten er det bare å ta rennefart og drite i MI4, som strengt tatt var en trist affære av et LucasArts på tomgang.

Men castingen kan bli tricky. Heldigvis er ikke Disney involvert på noe plan i denne prosessen. Zac Efron som Guybrush og Vanessa Hudgens som Elaine Marley hadde bare vært fullstendig feil. Dessuten er Geoffrey Rush sin tolkning av Hector Barbossa fra PoTC-filmene fantastisk likt LeChuck, men det er gjort før. Faen. Hva nå? Joda, i Hoiebakken 9 har man svaret på det meste. Her følger litt gratis info til de som føler seg kallet til å lage filmene.

Alle (alle som teller, væffall) kjenner historien. Vi introduseres for Guybrush Threepwood, som vil bli pirat. I rollen som Guybrush finner vi Justin Long, som er akkurat passe quirky og gutte-aktig til at det kan gå bra. Hans flamme, guvernør/guvernesse (hva heter det, egentlig?) Elaine Marley, er jeg mer usikker på. Det første som ramlet meg inn var imidlertid Zooey Deschanel. LITT quirky, men med bein i nesa. En solid innsats fra sminke- og kostymeavdelinga, og det hadde gått glatt. Den vanskeligste oppgaven castingavdelingen vil få er nok LeChuck, Guybrushs nemesis. Siden både spøkelse-, zombie- og skummel-med-flammende-skjegg-fremtoningene vil bli heftig basert på CGI. tenker jeg mest i retning ansikt og stemme i denne rollen, og et av mine beste alternativer er Alfred Molina. Stor braute av en mann, med dyp og autoritær stemme og et værbitt strengt ansikt. Kan det funke? Det kan det. Resten av bi-rollene har jeg ikke tenkt mer på, men Ziggy Marley som en av medlemmene av kannibal-stammen (Lemonhead?) på Monkey Island hadde vært kult.

Musikken kan bare lages av en mann; Michael Land. Land har mekket musikken til spillene, og BØR være involvert på ett eller annet plan. Regissør er vanskelig. Gore Verbinsky gjorde en god jobb i PoTC-trilogien, og er selværklært "pirat-fanboy". Det hjelper.

Dette er de idéene jeg har hatt så langt. Flere følger helt sikkert. Men at det er MULIG å filmatisere spillene er det ingen tvil om. Vi må bare få noen til å mekke et manus, og få noen sterke filmskikkelser (Bruckheimer, f.eks.?) til å tro på idéen. Lett.

Do we want Monkey Island films? YES!
When do we wants it? NAO!

Complaints and grievances part 2: Nummer 4

Vi er kommet til fjerdeplassen i den uhøytidelige konkurransen om å få være Tronds største hatobjekt. Som den observante leser vil oppdage, ligger femteplassen sånn ca. vèl en halvmeter nedenfor dette innlegget. Uansett, fjerdeplassen har voldet meg uante mengder irritasjon - både direkte og indirekte. I give you number four:

Operasjon Dagsverk - og engasjerte ungdommer i lignende sosiale kollektiver

"Operasjon Dagsverk er en aksjon for, med og av ungdom som hvert år engasjerer ungdom, og gir de muligheten til å jobbe en dag i solidaritet med ungdom i sør.

Operasjon Dagsverk er en partipolitisk og religiøst uavhengig aksjon. Det betyr at vi ikke har noen tilknytninger til politiske partier og deres ideologi, eller arbeider ut fra et religiøst syn på verden.

På OD-dagen får ungdom over hele Norge muligheten til å jobbe en dag i solidaritet med ungdom i sør.

Operasjon Dagsverk støtter alltid utdannings- eller opplæringsprosjekter i Afrika, Asia, Sør- og Sentral-Amerika. Målgruppen skal være ungdom blant den fattigste eller mest marginaliserte delen av befolkningen. Støtten skal bidra til at jenter og gutter får lik mulighet til utdanning.

Det velges hvert år en eller flere norske organisasjoner som skal bistå i informasjonskampanjen i Norge og forvalte alle midlene som blir jobbet inn i løpet av OD-kampanjen."

Slik presenterer Operasjon Dagsverk sine grunnprinsipper på hjemmesiden http://www.od.no. I remain unconvinced. De som er engasjert i Operasjon Dagsverk blir opphausset som dedikerte og engasjerte ungdommer som arbeider for at mennesker i samme aldersgruppe i mindre heldige deler av verden skal oppnå et bedre levesett og ha bedre utdanningsmuligheter. Norsk skoleungdom jobber frivillig for et felles mål, og alle gjør det med et smil om munnen og plystrer "Stakkars store sterke karer" på vei til og fra dagsverket.

Helt feil.

Operasjon Dagsverk er en god sak, for all del. Jeg har ingenting imot å gjøre en innsats for at mindre bemidlede ungdommer skal få tilnærmet like muligheter som meg selv. Jeg liker bare ikke måten OD gjør det på.

Iflg www.od.no blir omtrent 13% av de innsamlede midlene brukt til administrasjon (vedtektene sier maks. 15%). Hvorfor det? Det må da gå an å justere modellen slik at et absolutt minimum blir brukt til administrasjon, læremidler, idiotiske klistremerker som ingen bryr seg om, og slike ting. Slik sett liker jeg bedre modellen der en skole (eller en klasse) samler inn penger, og sender dem uavkortet til et spesielt prosjekt. På folkehøgskolen samlet vi inn penger til Jagriti Vihara, et utviklingsprosjekt i India med spesiell fokus på utdanning av kvinner. En god sak, utvilsomt. Og ingen penger til administrasjon. Supert!

...og så var det dette med det frivillige aspektet ved OD. Jeg siterer nok en gang fra ODs grunnprinsipper: "På OD-dagen får ungdom over hele Norge muligheten til å jobbe en dag i solidaritet med ungdom i sør."

"Får muligheten"? Eller "tvinges"?

Min egen erfaring tilsier at elever som av ulike grunner velger å IKKE delta på Operasjon Dagsverk, settes til å arbeide med plakater hvor det klippes ut bilder og tegnes med sprittusj på store papplater - ikke helt ulikt 17. mai-fanene på barneskolen. Hvor matnyttig er dette? Dersom en gutt på 18 bestemmer seg for å ikke delta, kan han likevel sørge for at ungdom får det bedre gjennom å tegne en brønn og lime inn noen underernærte barn på et stykke gul papp? Jeg greier ikke å se poenget med dette. Men så, hvorfor kan de ikke bare nekte å være med på dette? Greit spørsmål, og jeg håper svaret ikke er gjeldende praksis i samtlige OD-styrer: fordi folk som ikke deltar på aksjonen trues med 1 dag fravær fra skolen. Ikke vanlig praksis, sier du? Det håper egentlig ikke jeg heller. Men dette var i alle fall trusselen som kom i form av diverse oppslag fra OD-styret på Molde VGS den gangen på tidlig 2000-tall. Frivillig bistandsarbeid, mitt esel.

Dette bringer meg forsåvidt videre til det aspektet ved OD som har voldet meg mest direkte irritasjon; de forskjellige skolestyrene. Nå skal jeg selvfølgelig ikke snakke for alle skolene der ute, men jeg holder meg til Molde VGS. OD-styret på Molde VGS (tilbake i min tid på skolen) var den største ansamlingen selvhøytidelige, liksomengasjerte raddiser jeg noensinne har vært borti. I tillegg til å true alle som avsto fra deltakelse med fravær den aktuelle dagen (fravær for å ikke ha deltatt i en frivillig aksjon?), greide de hele tiden å imponere med belærende oppførsel og direkte uspiselig holdning ovenfor de som (av forskjellige grunner) var skeptiske til opplegget. Det aller verste med greia var imidlertid at ved et par anledninger kunne ikke enkelte styremedlemmer svare på hva som var årets OD-prosjekt, engang.

Da glir hele greia over i noe som gjør at jeg hater hele dette dritt-opplegget i mye større grad: Engasjement for engasjementets skyld.

Ikke sant? Disse ungdommene som på død og liv MÅ ha noe å være engasjert i, rett og slett fordi at det er dritkult og -moderne å være engasjert i noe. I all hovedsak havner slike engasjement i tre båser; politisk engasjement (som regel RU og SU), bistandsengasjement (OD) og naturvernsengasjement (Natur og Ungdom - bedre kjent som "tullskapens akse"). Jeg syns engasjement er en god ting, og mange unge brenner instendig for saker de aktivt jobber med for å gjøre verden til et bedre sted. Gode greier. Dessverre for dem det er snakk om, drukner de i folk som melder seg inn både her og der i desperat jakt på anerkjennelse. Og GUD FORBY om du ikke skulle være engasjert i noe. Du blir uglesett, og stemplet som en egoistisk faen som driter i folk rundt deg og som er så daulat at du nekter å gjøre verden til et bedre sted.

Jah... MYE utdeling av frimerker og roping av teite slagord på gatehjørner gjør verden til et bedre sted.

Bare et eksempel på hvor fordømt tette disse folka kan være: I Haugesund aksjonerte Natur og Ungdom mot ett eller annet (sikkert en lokalpolitiker som var blitt ferska idet han kasta plastavfall i papirdunken eller noe). De lagre et oppslag som var dypt og kunstnerisk (med sterke farger og dyster billedbruk, så klart - blikkfang!), og trykte det opp i x antall eksemplarer. For at disse så skulle nå flest mulig, ble de hengt opp på trær rundt omkring i byens gater.

...med spiker.

Complaints and grievances part 1: femteplassen

Vi er kommet frem til femteplassen i kåringen over hva stakkars Trond hater mest. Femteplassen er den dårligste plassen, det minst hatverdige, det jeg hater minst av det jeg hater mest... You get the picture. Uten noe mer om og men; la meg presentere nummer 5:

Kl. 05.30 - 07.23

Perioden fra halv seks om natta til VEL halv åtte om morgenen er en periode der det rett og slett er vondt å være menneske. Jeg avskyr de dagene da jeg faktisk har vettuge gjøremål på denne ukristelige tiden av døgnet. Heldigvis forekommer ikke slike gjøremål ofte, men likevel. NÅR det først skjer, er jeg jaggu ikke god å ha med å gjøre.


Et eksempel fra seint 90-tall, når unge lovende gutteplugger fra Tomrefjord IL skulle til Oslo for å slå fra seg på Norway Cup. Etter nøye vurdering, bestemte oppmenn Peder Rekdal/Kjell Ødegård seg for å ta 06.10-bussen. Jeg mener... 06.10-bussen? Jeg visste ikke at det gikk busser 06.10. Herregud, jeg visste knapt at 06.10 faktisk var et ekte tidspunkt! Needless to say, det går fremdeles gjetord om den uforståelige tidlige avreisen, og begrepet "Norway Cup-tidlig" brukes fremdeles flittig i enkelte kretser.

Tidlige morgener er - med noen få unntak - UFATTELIG dritt. Unntakene er naturlig nok at du har a) vært våken siden dagen før, eller b) snudd døgnet i så stor grad at tidlig morgen blir sen ettermiddag for deg. Noen ytterst få ganger går det også bra å stå opp såpass tidlig, men summa sumarum blir det mer å regne som unntakene som bekrefter den bedritne regelen.

...og om du tenker at "dette var da ikke rare skytsen?" kan jeg love deg at hatet er intenst. MEN, som insinuert i første avsnitt; dette er femteplassen. Nummer fire venter, og jeg kan røpe såpass at det handler om engasjement - for engasjementets skyld.

Oppskrift

Har du noen gang gått rundt og ønsket deg en slags tick, en slags sosial paranoia? Om enn bare forbipasserende? Type "skulle ønske jeg kunne være SKIKKELIG paranoid i kveld, men fin igjen i morgen"? Ingen problem, look no further, yours for the taking - her er oppskriften:

Sosialt handikap (én kveld, 2 pers.)

Varm en stekepanne med en raus slant olje. I oljen steker du så 8 store pressede hvitløksfedd (pass godt på å ikke svi dem - de skal stekes til de er nøttebrune). Tilsett så en spiseskje tørket, knust chilli. La det surre i et minutt. Så tilsetter du saften, og SKALLET (revet) av én sitron, samt ca. en halv neve hakket fersk bladpersille. Er du med så langt?

Så, oppi denne smørja av merkelige lukter og smaker, slenger du oppi ca. 50-60 ferdigpitla reker. La det surre ei god stund, og rør godt rundt.

På forhånd har du forvarmet ovnen til 205 °C, og lagt inn to stk. hvitløksbrød (som du har skvetta litt vann på toppen av, for sprøhetens skyld). Er du flink med panlegginga, skal rekene og hvitløksbrødene være ferdige mye godt samtidig.

Lukt. Spis. Nyt.

Frykt.

Complaints and grievances - prologue

Trond har en tendens til å irritere seg over litt av hvert. Det har vel de fleste. Jeg mener, alle har vel et par ting de hater? Man hører det overalt, hele tiden. "Jeg hater den sangen der, ass". "Åh, jeg kan ikek fordra folk som spiller så høy musikk i bilen". "Herregud, dagens motebilde er en vits". OK, den siste der var litt på kanten, men jeg står på mitt: ALLE klager. Overalt. Så i dag vil jeg benytte anledningen på å klage litt, jeg også. Og bare for å gjøre dette litt interessant, og gi dere en forsmak på hva som kommer, kan jeg sitere George Carlin (1937-2008) fra hans HBO Special You are all diseased fra 1999:

I don't have pet peeves; I have major psychotic fucking hatreds, okay? And it makes the world a lot easier to sort out.

Altså, det jeg kommer til å gjøre er å mekke ei Topp 5-liste over ting jeg hater, og presentere én ting i hvert innlegg, stigende etter plassering. Jeg kommer åpenbart ikke til å presentere noe som helst i dette innlegget, da ei liste som dette fort kan høres veldig offisiell ut - og er det én ting som er viktig, så er det å ikke drite seg ut på offisielle ting-jeg-hater-lister. En slik liste skal være endelig, gjennomarbeidet, idiotsikker. Offisiell. Rett og slett.

Jeg hater mye rart. Men hva hater jeg mest? Spennende...

Hvor i helvete...

...er kameraet mitt?!?


Trenger det...

Smakfullt interiør / smertefullt eksteriør

Lenge siden forrige skikkelige oppdatering nå. Eller... De forrige har jo vært skikkelige på sin måte, men det er liksom ikke alle forunt å forstå HVOR skikkelige. Men, men... Litt moro skal man jo ha det på andres bekostning, så for siste gang på en god stund; here goes.


Der, ferdig. Men ja, over til overskriften.

Smakfullt interiør

Majoren m/ Fru er på visitas i Hoiebakken 9, og var for anledningen på snartur innom IKEA på Åsane på vei nedover vårt yndige kystlandskap. Her ble det handlet inn en lekker bokhylle/reol i mørkt tre, som erstattet ei pillrøten kryssfinér-unnskyldning for ei bokhylle (som for sikkerhets skyld var skeivere enn Bjørn André Widvey) som stod der fra før.
I samme rennet ble barskapet flyttet fra Søre til Nordre Sal. Den siste fasen blir evt. å pusse det rent (det er hvitt) og lakke det mørkt, men det er måte på hva en kan utrette på ei uke. Når en legger til at belysningsarrangementene er forandret til det bedre, samt at tidligere nevnte reol fikk et par stilrene pynteobjekter på toppen (og at unge Ødegård brukte to timer på å organisere bøkene på en mest mulig estetisk måte), kan en uten dårlig samvittighetskvaler si at forandringene bidro til et mye mer voksent og stilrent uttrykk i det som i all sannhet ble et helt nytt rom (!).

Det var altså Nordre Sal - et voksent rom som innbyr til kryssede bein, en moden Merlot i glasset og en feit Montecristo i munnviken. Søre Sal, derimot, bærer litt mer preg av at husets eneste frekventerende fremdeles ikke har runda de fylte 25.
To flotte plakater som ser SLIK og SLIK ut, et elektronisk dartbrett uten strøm og pil nummer tre, tre gitarer og en ukulele, tre trompeter og to bilder kler veggene rundt om i rommet. Veggene er forsåvidt et kapittel i seg selv, da de er malt i en direkte ufyselig nyanse av okergult, med matchende lister i rødbrun utførelse. Herre...
OK, regroup: Bort med den stygge sofaen. Den pene sofaen blir igjen. Barskapet er flyttet, forhåpentligvis går dialogen med Menighetsrådet i boks slik at jeg kan erstatte det med et trøorgel fra bedehuset. DVD-hyllene kan sikkert stå, det samme med stereoanlegget. Når det gjelder veggene, skal de males hvite. Listene skal være burgunderrøde. På den måten speiles Søre og Nordre Sal, da førstnevnte har burgunderrøde vegger og hvite lister. Litt sånn yin & yang-opplegg her, altså. Kult.

Smertefullt eksteriør

Jeg har bedritent vondt i høyre langfinger. Pekefinger'n også, men langemann er verst. Under konserten på lørdag fikk jeg i løpet av første sett ei vannblemme på størrelse med ei klinkekule, som sprakk midt i andre sett. Tredje sett ble et helvete. AU!

Det var vel egentlig det, tror jeg.

Når jeg finner igjen kameraet mitt, skal det muligens lages et prospekt av Nordre Sal.

Gled eder.

til_wenche_eller_?_

mi, re, do :|

Lomheim Light

Rundt klokka 12 lørdags formiddag maktet man ikke å ligge i ro i sen litt for varme senga på Røvær Vandrerhjem. Unge Ødegård måtte ut og få luft. De som kjenner Røvær vet jo at luft ikke akkurat er mangelvare der ute, så man satte seg nede ved brygga. Da det ikke var tilfredsstillende, gikk man helt ned til vannet.

Med den vante notisboka i neven og altfor mye rart i hode og blod, begynte jeg å drodle litt. Etterhvert fant jeg et symbol jeg likte godt. Så tenkte jeg som så at dette kan bli noe. Og vet du hva? Det ble det.

De tre siste postene har nok gjort enkelte litt oppgitt (i den grad noen har sett dem). Faktum er at det faktisk står noe der, skrevet på det nydelige skriftsspråket jeg skisserte ved bredden av Røværssundet. Jeg skal selvfølgelig ikke avsløre hva som står der - i alle fall ikke ennå. Det er vel egentlig mer et kodespråk enn noe annet, når jeg tenker meg om. Når du først har kodenøkkelen, er det nokså greit. Men den får du ikke.

Én plan er å faktisk publisere nøkkelen, men det bli jo litt kjedleig å bare "legge den ut", liksom. En skattejakt, kanskje? Mulig, mulig...

Når sant skal være sagt, håper jeg egentlig at noen har funnet på disse kodetegnene tidligere. Det er rett og slett dritenkelt nå tolke dem. Når du bare vet hva som skal til.

Det var vel egentlig alt for i dag. Inntil videre:

Pangaea-teorien (på lavt nivå)

De fleste oppegående individer har vel fått med seg at kontinentene slik vi kjenner dem i dag ikke er deres opprinnelige form. Den tyske meteorologen og geofysikeren Alfred Wegener la i 1912 frem sin teori om at så sent som i trias-perioden utgjorde alle kontinentene en stor landmasse. Dette superkontinentet gav han navnet Pangaea (Pangaea var faktisk også en "sammenslåing" av to kontinenter - Laurasia i nord og Gondwanaland i sør).

Teorien til Wegener gikk ut på at i løpet av X antall millioner år løste Pangaea seg opp, og gjennom kontinentaldrift (som ikke ble påvist før på 1960-tallet) formet denne gigantiske landmassen seg til de kontinentene vi kan se på globusen i dag. Platetektoniske happenings av denne dimensjonen skjer jo ikke så ofte, men om en er villig til å jenke seg på målestokken kan man finne interessante tilfeller.

Illustrasjon på hvordan Pangaea "sprakk" opp og formet dagens kontinenter

I arbeidet med å redegjøre for Tautras historie, er det viktig å se på hvordan øyen ble til. Her verserer en rekke teorier allerede. Én går ut på at Tautra opprinnelig var et nes, en forlengelse av Julneset. En annen går ut på at Tautra var en mikrohalvøy rundt Gossen, og rett og slett fulgte strømmen innover i fjorden. Andre forskere hevder at plate- og skorpeforskyvninger over millioner av år presset opp en holme (altså Tautra), og at ennå flere millioner år velsignet denne nyankomne holmen med både flora, fauna og gode fiskemuligheter.

Teoriene er i det hele tatt tallrike, flyktige, litt tilfeldige, og i all hovedsak bare oppspinn. De tre eksemplene som er tatt med i avsnittet over er rett og slett de mest troverdige. Derfor vil en i arbeidet med å kartlegge Tautras rolle i verden gå gjennom disse tre teoriene systematisk, og til slutt (forhåpentligvis) landet på én fasit. Det skal sammenlignes kyststriper og fossilfunn, man skal grave seg ned i tidligere feltarbeider av forskere med godt rykte - i det hele tatt blir det en tidkrevende prosess.

Det er alt jeg kan avsløre på det nuværende tidspunkt. Bortsett fra dette; jeg håper vi finner noe.

Alltid optimistisk;
Forfatteren

Irritasjonsmoment

I en ideell verden kan en person - f.eks. meg - slå ned folk som står på fortauene under Moldejazz for å selge sånne ting du legger på tunga di for å lage fuglelyder, uten å måtte frykte rettslige konsekvenser. I en ideell verden er det nemlig lov å slå til slike folk. Hardt.

Ferie

Ferie. Ferie. Ferie. Ferie. Ferie.

FERIE!


...i ei uke. Så er det tilbake på jobb igjen.

Faen. Første ferie siden 2006, og alt jeg tenker på er at jeg snart skal på jobb igjen. Rats.

Om folkesanger og ymse folk

Sanger er morsomme. Særlig morsomme blir de når folk synger med. Dette velkjente fenomenet kalles allsang, og er sterkt utbredt på konserter, musikklinjefester og countryfestivaler over det ganske land.

En av mine favoritt-allsanger er Kråkevisa. Hvorfor? Jeg vet egentlig ikke. Omkved er jo alltid positivt (hei fara, i vedaskog) i kretser der tekstglemming er av de mest hyppige symptomene på dehydrering som følge av stort inntak av feil type fludium. Dessuten er det noe magisk med hele Kråkevisa. Uansett når og hvor du måtte slå til med den første strofa, høres alle fordømt innbitte ut når de slår til med svaret. Nå skal det f**n meg synges, liksom. Som aldri før.

Hvorfor får folk den følelsen av denne sangen? Er det rett og slett at omkvedet er så enkelt? Eller at melodien ligger veldig godt? Eller er det kanskje at Kråkevisa er en slags siste livstegn fra den urkraften som det norske folk har hatt medfødt siden tidenes morgen og frem til en gang utpå 70-tallet, da den bare forsvant?

Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at innbyggerne på Tautra (Øen i havet 2) har en lignende sang. Ikke lignende i melodi eller tekst, men lignende på den måten at alle synger på en måte litt ekstra høyt når denne sangen runger. Teksten handler om en trøbåt som kom ut for et uhell, og som råtnet på lang fordi folk ikke reparerte den.

Og trybåten gjekk på Skaraskjær
: Tam, tam, på Skaraskjær :
Der fekk han eit dugeleg hòl så svært
: Og trybåten skal aldri ut igjen :

Tekstforfatteren er ukjent, men mange kilder peker på at opphavet skal være rundt Mylvika et sted. Moralen i sangen skal være noe slikt som "reparer trøbåten din, hvis ikke kan du plutselig stå uten". Båten blir nemlig dratt på land etter det nevnte uhellet, og etter år med forringelse og råte er den fullstendig ubrukelig. Dette var tydeligvis helt uhørt oppførsel i den tiden teksten ble skrevet; et av versene går nemlig slik:

Om du leitar frå Drylnæs til Rassastrand
: Tam, tam, til Rassastrand :
Du inkje fant ein grele trybåt på land
: Og trybåten skal aldri ut igjen :

Legg merke til at teksten sier trybåt, og ikke den mer morderne utgaven trøbåt. Dette er rett og slett dialekt, og try-ordet er fremdeles vanlig kost på Tautra. Ordtaket skal inkje vaksa-sko try før du kjem ti dei er et eksempel på dette. Ordet grele er et lite mysterium, men vi som faktisk interesserer oss for slikt tror ein grele trybåt betyr noe så enkelt som en eneste trøbåt. Litt morsomt ord, det der. Grele. Bruk det!

Om jeg får tak i hele teksten og melodien til denne sangen, skal den definitivt postes. Om vi har med ei ny Kråkevise å gjøre er usikkert. Men det skader vel ikke å prøve?

Hei fara,
faltu riltu raltura

Le Roi

En vanlig manns liv består av perioder. For enkelte kan periodene bedre karakteriseres som blaff. Jeg tror jeg er av sistnevnte kategori.

Jeg har små blaff der jeg er kongen av verden, jeg har små blaff der alt går til Helheim. Jeg har små blaff av alle slag. Men ett blaff kommer alltid igjen oftere enn de andre. En slags velsignelse. Velsignelsen JEG har fått. Velsignelsen av å se kunst utført på den reneste, vakreste måten. Hver berøring et kjærtegn, hver bevegelse et dødsstøt. Fly like a butterfly, sting like when I pee. Kunst opphøyd i tredje potens.

Kongen. Le Roi. Mon Dieu. Il Maestro. Eric Daniel Pierre Cantona. The Genious. Takk for alt. Takk for chipene, flikkene, feiringene, målet i finalen mot scouserne i '96, to straffer på Kharine i finalen i '94, det sinnsyke kunsttrykket mot Sunderland... Takk for at du er verdens kuleste person.

ØEN I HAVET 2

Som mine trofaste tre fire lesere har fått med seg, residerer man på Øen i havet for øyeblikket - og trives godt med det. I øyeblikket er været flott, naturen og omgivelsene er intet mindre enn spektakulære, og bortsett fra kyrabønder med mannsen, himmelske trompeter og Døder langs veiene er det ikke stort å irritere seg over.

Selvfølgelig er det visse ting som kunne vært bedre. Øen har jo en lang og innholdsrik historie, godt bevart i diverse bygdabøker. Men det er liksom ikke noe mytisk over det. Ikke sant? Norge har en lang og rik historie, men vi har også det mytiske (Odin, Tor, Åsgard, Valhall, Nivlheim, osv.). Slikt er det dårlig med på Øen i havet, da jeg tror Odin droppet Utsira på Norgesturnéen sin.

Man tager problemet med roten, og gjør som salig J.R.R. gjorde da det ikke fantes noe mytologi for England: Han skrev den selv.



Dersom dette går bra, skal det være kurant å trykke på bildet over her. Da får man opp en større versjon, som viser inndelingen av grender på Tautra, denne idylliske holmen mellom Tomrefjord og Julsundet. Tautra er et yndet reisemål for dagsturister med båt, grillmat og fiskestang, men tiltrekker seg også telt-turister og annet tull. Det få av disse vet, er at holmen har en nokså bred historie - som faktisk skriver seg lengre tilbake enn Øens. MYE lengre.

På Reykholt, gården til den noe kjente forfatteren, høvdingen og gatemusikanten Snorre Sturlasson, fant en noen gamle ark under en gammel benk. Dette viste seg å være skisser og tidlige utkast til tekstene vi i dag kjenner som Heimskringla. Forskere og eksperter var i stand til å kjenne igjen alle bitene og bruddstykkene blant skribleriene, bortsett fra én. Heldigvis var også den blant de mest komplette. Den så langt ukjente teksten forteller om et blodig slag ute i Romsdalsfjorden, og nevner for første gang Tautra for offentligheten (og DET er jo litt kult, da - å SKULLE bli nevnt i Heimskringla!). Herunder følger teksten i sin helhet, kopiert av språkforsker og gymnastikk-sensor Vemund Skrevmyr.

I opphavet var der ingenting. Så sa Gud ”Bli lys!”. Så kom der eit helsikes stort smell.

I tida framover blei jorda vitne til menn som delte sjøar, ein skjeggete mann som preika fred, sure gamle menn med tommelen ned og generelt mykje krig og dækelskap. Så kom vikingtida, og ting vart mykje verre.

Det er frå vikingtida vi finn dei fyrste kjende nedtegningane om Tautra, denne holmen ute i Romsdalsfjorden som satt ringsides og vart vitne til eit av vikingtidas mest brutale (og minst kjende) slag.

Kongen av kystområdet frå Hommelvika til Veøy, Børrgrim Skadde, var på veg mot England. Her skulle han plyndra frå rikfolk, valdta kvinnfolk, og stjele skattar dei geistlege samla inn til Kvitekrist. Han skulle berre ein tur innom Haugalandet og helse på kusina si først. Det han ikkje visste var at reisetura hans var blitt avslørt av ein sjarlatan av ein forrædar i følgjet hans. Skjor Torsteinson hadde meldt ifrå om reiseruta til Hrafnir Rotvelt, som var høvding av utbrytarøya Smøla og den lisle holmen som ligg like ved. Hrafnir fann ut at han hadde sjansen til å utvide herredømet sitt, og seila etter Børrgrim. Hrafnir og hans menn tok att Børrgrim sitt forsprang rett utanfor Julsundet, og det var duka til ein heidundrande kamp. Etter tre dagar med slåssing, herjing og ei og anna vennskapleg matpause, gjekk omsider Børrgrim sigrande ut av kampen. Hrafnir overgav seg, og blei sendt i land på ei holme som låg like ved. ”Der kan du sitja til kråka tek deg, du som våga å stå opp mot meg, Børrgrim Skadde, herskar av HEILE kystområdet mellom Hommelvik og Veøy”, ropte Børrgrim inn til Hrafnir frå skipet sitt.

På denne måten vart Hrafnir på ein måte den fyrste innbyggjaren på Tautra. Eller... INNBYGGJAR blir nok å ta litt hardt i, sidan han ikkje vart att på holmen meir enn i nokre timar. Etter sigande omkom nemleg Hrafnir midtfjords i eit desperat forsøk på å symja til Julneset. Børrgrim hadde seg åt med kusina si på spiskammerset på kongsgarden på Vea og døydde av syfilis halvvegs til England.

Som vi ser gjorde tydeligvis Snorre et lite forsøk på å få til en slags skapelsesberetning, også. Denne strider imidlertid litt med den vi kjenner fra den Eldre, Yngre og Mellomstore Edda, der vi får vite at Ask og Embla ble gjort av to trestokker av gudene Odin, Vilje og Ve. Dette kan jo gjerne tyde på at Snorre begynte å vende seg mot Kvitekrist mot slutten av livet (den gjengitte teksten ble datert 1240-1241, altså rett før Snorres død). Spennende? Åh, ja!

Vi kan egentlig bare lure på hva som foregikk på Tautra FØR dette, men dette var altså den første "offisielle" nedtegnelsen. Mer info om øya følger i månedene som kommer.