Innrømmelse

Jeg innrømmer det - med hele verden (alle tre som leser dette) som vitner.

Jeg har hatt lyst å innrømme det lenge nå. Veldig lenge. Nå er altså tiden inne.

Følelsene har ridd i meg siden første gangen jeg "fikk opp øynene". Jeg får nesten ikke sove, jeg sliter med å fokusere, jeg blir blank i øynene, tørr i munnen og klam i nevene. Det er rett og slett så bra. Trodde aldri jeg skulle føle det på denne måten. Før nå.

Det er en morsom opplevelse når du innser at du studerer noe som faktisk vel mulig kan være helt fordømt perfekt. På alle måter. Små, kledelige skjønnhetsfeil som på en merkelig måte menneskeliggjør og bare forsterker helhetsinntrykket. Du føler du stirrer inn i hvitøyet på perfeksjon.

Struktur som ingenting har vært strukturert før. Ett eneste element som blir fjernet eller flyttet resulterer i forringelse. Så perfekt. Så fordømt perfekt.

Ting som dette tar tid. Jeg har veldig vanskelig for å innrømme ting - og kanskje særlig noe som tøtsjer inn på et tema som dette. Av og til kan jeg ikke få meg selv til å la selv mine nærmeste venner inn i et slikt mikrokosmos av følelser. Men, som ravnen sa; NEVERMORE!

I dag står jeg frem, og utbasunerer det for hele verden. Det jeg burde sagt for to-tre måneder siden. Jeg burde sagt det til hver sjel jeg møter, burde skrevet det på samtlige nettfora, burde proklamert det på Twitter, Facebook, MySpace, MyFace og hele sulamitten. Jeg burde - men fikk det ikke til. Jeg gjør det nå.

Sier det jeg burde sagt til alle. Og kanskje spesielt til én spesiell person.

Here goes:



Love Lockdown med Kanye West er JÆVLIG rå!