People who wallow in self-pity usually go around in a bad mood, feeling sorry for themseleves, feeling they've been wronged some how. They only care about poor little them. They failed because of someone or something else. They don't own up to their own faults.
Screw you, urbandictionary.com - som om du har noe peiling?
Her skulle det altså komme et langt og happy innlegg om flotte sanglinjer. I stedet blir det syt. Syt. Og atter syt. Fordømt mye syt, faktisk. Les på eget ansvar.
I dag tidlig ble jeg nemlig offer for en noget traumatisk opplevelse.
- Jeg våknet i akkurat de samme klærne jeg sovnet i. Flott.
- Jeg glemte å fjerne en ring før jeg sovnet, den var der da jeg våknet. Flott.
- Jeg så ut som et ihjeltygget skjorareir på håret når jeg sovnet - så også når jeg våknet. Flott.
- Jeg lå i senga når jeg sovnet. Når jeg våknet lå jeg i gangen, rett ved varmepumpa. Ehh...
Hva faen!? Hva har skjedd?
Jeg har - etter å ha fått tenkt meg litt om - to teorier.
1. Jeg har gått i søvne, for så å legge meg/svime av i gangen. jeg skriver /svime av, da jeg ikke har registrert hverken vekkerklokke eller telefoner fra bekymrede kollegaer. Og det pleier jeg da å gjøre.
2. Jeg har erta på meg noen på konferansen som ville lære meg en lekse.
Løsninger?
1. Stroppe seg fast i senga.
2. Låse døra om natta.
Men løsningene hjelper meg egentlig ikke nå. Nå er jeg litt for frustrert. Og redd. Jeg mener, dette har aldri hendt før. Og det kommer i en periode med mange legebesøk og hyppige bevissthetsbrudd (OK, da... ett). Og attpåtil er det fremdeles nesten to uker til legen kommer fra Haugesund. Hjelp.
På grunn av dette har jeg tatt igjen tapt arbeidstid på kontoret. Og en må jo ha middag? Det ble joikakaker og potetstappe denne gangen. Og helsike, det er siste gang på lenge. Stappmett - den dårlige typen.
Oppå alt har jeg tannverk.
Drit og dra - jeg gidder ikke mer.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar